Naomi Klein: Chok-doktrinen, Katastrofe-kapitalismens opkomst
Klim, Århus  2008, 667 s.

Bokomtale av Olav Klonteig

Kanadiske Naomi Klein er kjent over hele verden for sin kritiske analyse av den økonomiske globalisering. Hun har mottatt en rekke priser, er fast gjesteforeleser ved flere universiteter. I dette gigant-verket, der kildeanvisningene er på mer enn 100 sider, gir hun en konkret analyse av den nye kapitalismen, som med USA i sentrum har styringskraft i mange deler av verden.
Klein har hatt en stor stab av medhjelpere, og vi kommer vidt omkring: De ideene hun tar et oppgjør med, er utviklet ved Milton Friedmans Chicago-skole, med sin ekstreme liberalisme, som har sendt sine studenter ut som rådgivere til mange kriseramte områder.
Vi møter Bush` styringsmodell, de som støttet diktaturer i Latin-Amerika, Thatchers England, Jeltsins Russland, Polen, Sør-Afrika. Sri Lanka og New Orleans etter orkanene - og selvsagt Irak-krigen.
Nyliberalismen er kort sagt mindre stat, mer privat. Bort med Keynes blandingsøkonomi og velferdsstat. Ned med skatt og offentlige utgifter. Det er ikke staten, men de frie markedskreftene som skal styre. Staten skal stå for soldater og politi. Andre offentlige oppgaver skal utlisiteres, privatiseres.
Dette mønstret har flere grader. Chicago-skolen står for en rå, ekstrem grad. Det er sagt at Klein er økonomenes svar på den svenske krimi-mester Stieg Larsson. Hun er spennende å lese. Temaet er vel ikke formelt kriminelt, men det er tett på. Skandaler, korrupsjon, kjeltringsstreker, rå utnyttelse, mangel på kompetanse - som vi sjelden hører om i media - kommer her frem i lyset.
Når staten blir privatisert, får vi en korporativ stat. Cheney og Rumsfeld i Bush-regjeringen sitter i ledelsen for private gigantfirma og har gode sjanser til å bruke statens inntekter som sine egne pengeautomater. Skattepengene går altså inn til staten og ut igjen i fete kontrakter til private virksomheter, uten kontroll med hvordan de så blir brukt. Når markedskreftene styrer, betyr det konkret at store penger går fra vanlige folk og fattige - og havner i de rikes lommer.
USA`s grunnlov pålegger staten å styre og å sikre nasjonen. Bush tolker dette slik at staten trenger ikke å gjøre dette selv, men sørge for at det blir gjort. Med Bush ved roret er USA kommet langt vekk fra Roosevelt, som ikke ville se en person som ble rik på krig, og Eisenhower, som advarte mot det industri-militære kompleks. Bush sier: Sikkerhet skal staten kjøpe til markedspris. Å føre krig og å sikre landet mot terror (etter 11/9-01) er blitt en enorm inntektskilde for mange private firmaer. Og det er ikke kun en nasjonal, men en global visjon og misjon.

Sjokk og katastrofe
Sjokk-doktrinen er Chicago-skolens strategi. Den går ut på at det skal kriser til hvis kapitalismen skal innføres. Katastrofer, naturlige eller menneskeskapte, blir kynisk utnyttet for å slippe markedskreftene til. Det tilvante må rives ned hvis det nye skal komme til.
Tsunamien på Sri Lanka og orkanen i New Orleans var naturskapte. De overlevende kom i sjokk. De ble sårbare, lette å styre. På Sri Lanka ble fiskerne plassert i blikkhus langt fra stranden. Politiet nektet dem å bygge hyttene opp igjen. Stranden skulle være sikringssone mot ny flom. Så kunne området åpnes for ny investering: Luksushotell for rike turister, til 300 dollars pr. natt, med motorveier, diskotek og golfbaner. Sådan blir katastrofen omgjort til innkomstskilde.
Den samme modellen skulle brukes i New Orleans. Det offentlige gjenreisningen her er kjent som en skandale. I gatene lå lik og råtnet lenge etter ulykken. Frivillige som kom for å hjelpe, ble jaget bort. Det firmaet som skulle fjerne vrakgods, hadde ingen bil! (Men det hadde gitt penger til Bush i valgkampen,) Så gikk jobben videre til underleverandør, og vi får under-under-leverandører. Hvert ledd skal tjene penger, så det blir kun litt igjen til de som utfører arbeidet. Det er ulovlige flyktninger som kommer i fengsel hvis de klager.
Det er en tragedie, sa Friedman, "men også en sjanse". Nu kunne området bli en frisone for det private erhvervslivet. Ikke så rart at de overlevende fnyste når de ble kalt "flyktninger". De trodde de var borgere i USA. (Det ser ut til at kritikken, særlig i pressen, fikk planene til å falle.)
I fotsporet etter Friedmans apostler ser vi en rasering i flere lands oppsamlede verdier, kraftig økning i arbeidsløshet og fattigdom. Nykapitalismen er også uvanlig brutal. Det er ikke et syn som står til debatt. Det er en ortodoks markedsfundamentalisme, et korstog som skal frelse verden. Det er kirurger som skal "helbrede" menneskene for alt som smaker av noe venstreorientert, sosialisme, kollektiv-tenking, solidaritet. De minner om djevleutdrivelsen på 1700-tallet. Man må bruke sterke midler i denne hjernevasken. Derfor sto de nærmere diktatoren Pinochet enn demokraten Allende i Chile. Allende ble kalt for "forkledd stalinist".
Der ikke naturen fører folk ut i sjokk, kan man skape sjokk - i Indonesien og Latin-Amerika. Her hadde Friedmans folk to viktige medspillere: Verdensbanken, som kun utlåner penger til gjeldsramte land hvis de innfører liberalisme, og CIA, som tar den grove delen av arbeidet, drap. terror og tortur. Som en delegert i Washington sa: "Beste tidspunkt å investere på er når blodet stadig flyter i gatene."

"Krig mot terror"
Etter Kleins analyse av Irak-krigen undres man på om det ikke like godt kunne hete "krig med terror". Hun gir et annet bilde av krigen enn det vi får fra media.
1) Det var ikke bare Saddam og hans menn som skulle tas. Hele folket skulle sjokkeres. Våren 2003 kastet USA mer enn 30. 000 bomber og 20. 000 missiler over Irak, til tross for at krigslovene forbyr kollektiv straff. Dette er krig med terror, der den psykiske virkningen er vesentlig. "Sjokk og frykt" er slagordet. Klein kaller det også "masse-tortur". Å bryte ned motstandsvilje og skape redsel er viktig i CIA`s forhørsmetoder overfor individ. Her gjelder det et helt folk. Det er Iraks sjel som skal brytes ned.
2) Viktigere enn Saddam er at Bush-styret har en visjon for Irak. Landet skal omdannes til et kapitalistisk laboratorium, som skal stå modell for den arabiske verden. Alt det gamle. det irakiske, må da raseres for å gi plass til det nye. Offentlig sektor skal byttes ut med privat, utenlandsk investering og gi profitt. En halv million statsansatte irakere blir sparket. 200 statsvirksomheter skal privatiseres. Statsdrevne firmaer blir sett på som "stalinistisk økonomi". Stater er en belastning, offentlig sektor gir ingen profitt. Utenlandske investorer skal kunne eie selskaper i Irak og ta overskuddet ut av landet. 20 billioner dollars av oljeinntektene ble beslaglagt. Private forsvarsleverandører, særlig i USA, skal utdanne hær og politi. Nye lærebøker skal inn i skolene. Å bygge opp lokalt demokrati skal et institutt i Carolina ta seg av. Og fremtidige irakiske regjeringer skal ikke kunne forandre de nye, økonomiske lovene. I denne visjonen var det ingen plass for irakerne selv.
Når vi så legger til en stripe av skandaløse forhold, fangemishandling, millioner dollars "ble borte", komplett uerfarne 20-åringer ble satt til vanskelige statsoppgaver - da forstår man bedre at hatet mot USA har økt i den arabiske verden.
Planene vakte så stor motstand og opprør at de ikke kunne gjennomføres som tenkt. Men deler av dem er satt ut i livet.
Ett er sikkert: Den måten krigsmaktene oppførte seg på, førte til økt vold fra Iraks side, mer sabotasje og stor fremgang for den religiøse ekstremismen. De mange Irak-soldatene som mistet jobbene sine, gikk rett inn i motstandsgruppene. Gamle, indre stridstema blusset opp igjen. USA svarer med å stramme tøylene. På kort tid i 2006 blir 20.000 bortført. Tortur er blitt "business". Politiet kan kreve 1000 dollars av en familie for at ett av dens medlemmer skal slippe tortur.
Irak er delt i grøn og rød sone. Den grønne er sikker. Her bor de mektige, bak bombesikre murer, med topp-moderne luksus, egen forsyning av alt, skuddsikre vester, private vakter hele døgnet. Skal de ut, bruker de pansrede biler og leiesoldater med riflene klare. Rikdoms-oaser i et hav av elendighet.
Rød sone er farlig. Her er arbeidsløse, fattige, fortvilte irakere, redde for å bli fanget uten grunn. Her er opprør, indre, blodig strid, sabotører i et samfunn som er sprengt i filler.
Men tendensen til sådan to-deling finner vi også i USA. De rike forskanser seg bak tykke muser, med private vakter, egne skoler, sykehus og fritidsklubber. I Atlanta har en by søkt om å bli et selvstendig firma, så de slipper å betale skatt til fattige afro-amerikanere utenfor. I USA er den offentlige infrastrukturen så forsømt at det skal enorme summer til for å rette på det.
Dette mønstret ser man overalt hvor den nye kapitalismen har herjet. Vi er igang med å få en ny apartheid, ikke bygget på rase, men på den økende kløft mellom rike og fattige.

Latin-Amerika våkner
Den bølge av sjokk som Latin-Amerika har vært utsatt for, med kampvogner, kapitalflukt og offentlig rasering, er på vei til å miste sin kraft. I Chile. Bolivia, Argentina og Venezuela har nye ledere bestemt at årelatingen av verdensdelen skal stanses. De vil bygge en demokratisk sosialisme, nasjonalisere viktige sektorer, investere i skole og helse. Det vokser frem et nettverk av gressrøtter, mange kooperativer blir dannet, "fair trade"-bevegelsen vokser.
Lignende tiltak er igang flere andre steder, i Sør-Afrika, Kina, Thailand. De har alle et felles tema: Det handler ikke bare om å reparere hus, men "at hele sig selv". Den beste medisin mot maktesløsheten er å hjelpe hverandre, oppleve fellesskapet, sammen ta hånd om sine egne liv.